Haggis, ti år med fyll og fanteri

Bokens forside

Stavangerbandet Haggis har vakt mye oppsikt og furore siden den spede starten i 1994. Med imbesille og provoserende tekster, tvilsom symbolikk og en egen evne til å oppsøke og ikke minst starte trøbbel har de fått både fans og fiender i inn- og utland.

I forbindelse med bandets 10-årsjubileum i 2004 ble det gitt ut en bok, av, med og om Haggis. Denne spennende historien om bandets 10 første år ble fortalt av negerimitator Åge Brosen og ført i pennen av Reidar Støle. Da boken ble utgitt i ganske få eksemplarer og bøkene hadde en tendens til å falle fra hverandre ved første gjennomlesning er disse i dag svært sjeldne. Bitre Menn har dog vært så ufattelig heldige å få tak i originalfilene og vi vil publisere  tekst og bilder her.
Boken er gjengitt ordrett (dvs. med alle stavefeil og vissvass) og med de originale bildene.Her er første del:

Fra bokens bakside:

Legenden om Haggis

En kald januarkveld rett etter årsskiftet –04, blir undertegnede kontaktet av en mann som presenterer seg som Herr Brosen.Han kan fortelle at han sitter på den opprinnelige historien om verdens beste band, nemlig Haggis fra Stavanger. Som den alltids årvåkne journalisten jeg er vekker denne uttalelsen straks min interesse. Jeg har hørt utallige ville, men dog  ubekreftede historier om dette myteomspunne bandet. Brosen lurer på om jeg vil være villig til å føre hans historie i pennen. Selvsagt er jeg det. Brosen er neppe klar over hvilken unik sjanse til ære og berømmelse han serverer meg. Vi avtaler å møtes på hemmelig sted noen dager senere.

[quote]Dette er den eneste boken jeg har klart å lese nesten helt ferdig. En fengslende og vanvittig lettlest historie, som ikke akkurat fester seg på hjernen men som likevel er litt underholdende…

Erik Grønnestad, mannen i gata[/quote]

Når den aktuelle kvelden kommer smygende drar jeg av gårde vel forberedt med penn, papir og båndopptaker. Det er en mørk og regnvåt aften. Nordavinden river og rusker i klærne der jeg rusler av gårde til vårt møtested. Endelig skal jeg få ta denne Brosen nærmere i øyesyn.
Slik starter den fengslende historien om norsk musikkhistories mest betydningsfulle rockeband!

Opplev legenden!

[quote]Oppvarmingsbandet ja … Trenger lydmann og lysmann – og barnevakter. Disse gutta er glad i å knuse, spytte på og kaste ting. Særlig utsatt er vokalmikrofoner og vokalstativer … Kan kanskje lønne seg å finne noe gammalt å gi dem å bruke.

Internt memo om Haggis overlevert Åge Brosen av en utro tjener på Folken[/quote]

[quote] …The Skinflicks, they are a really good band, but on the downside… Haggis! These guys are scary ugly! I mean we’re no boy-band, but bloody hell you gotta draw the line somewhere!Retaliator om Haggis i et intervju med Oi! for England[/quote]

Forord av en bokmann

Mens jeg satt og nøt en bedre halvliter her om dagen, fikk jeg en uventet henvendelse fra Affi og Ottar i rockegruppa Haggis. De kom trampende inn på Skjenkestuen og ville absolutt ha meg til å skrive et forord til ei bok som skulle skrives om dem. Jeg ble så sjokkert at jeg nesten satte ølet i halsen, men klarte heldigvis å svelge unna i siste liten. Hvorfor i all verden skulle jeg ville det?
Vet dere hva disse frekke folka svarte meg? Joda, de kunne fortelle at jeg ”er jo en sånn bokmann”. Dette så de på som den mest naturlige ting i verden. Jeg ba dem selvsagt ryke og reise. Makan til frekkhet! Komme her og tro at jeg vil assosieres med slikt avskum.

Nei, takke meg til!

Odd Noreger

Med kjortel og banan

En kald januarkveld rett etter årsskiftet –04, blir undertegnede kontaktet av en mann som presenterer seg som Herr Brosen. Han kan fortelle at han sitter på den opprinnelige historien om verdens beste band, nemlig Haggis fra Stavanger. Som den alltids årvåkne journalisten jeg er, vekker denne uttalelsen straks min interesse.
Jeg har hørt utallige ville, men dog ubekreftede historier om dette myteomspunne bandet. Brosen lurer på om jeg vil være villig til å føre hans historie i pennen. Selvsagt er jeg det. Brosen er neppe klar over hvilken unik sjanse til ære og berømmelse han serverer meg. Vi avtaler å møtes på hemmelig sted noen dager senere. Når den aktuelle kvelden kommer smygende drar jeg av gårde vel forberedt med penn, papir og båndopptaker.

[adrotate group=»3″]

Det er en mørk og regnvåt aften. Nordavinden river og rusker i klærne der jeg rusler av gårde til vårt møtested. Endelig skal jeg få ta denne Brosen nærmere i øyesyn. Ikke uventet er han en høyreist mann med kalde grå øyne som lyser av ondskap og sluhet. Det glattbarberte hodet er dekket av en sort negerparykk av den billige sorten fra Birkemo, mens ansiktet, hals, armer og hender er tilsmurt av brun teatersminke. Brosen har kun iført seg en beige kjortel og sitter og vifter med en uskrelt banan i venstre hånd. Her følger hans historie:

Sang og spill med Haggis

Musikkorkesteret Haggis så dagens lys i det herrens år ettusennihundreognittifire! Under navnet Gehemma samlet fire unge menn seg ved navn: Ottar ”Big baby” Stangeland (trommer), Tore Dalva (gitar), Bjørn Amund Sagen, (bass) Og Kristian Larssen (vokal) for å realisere sine drømmer om å bli popstjerner.

Gehemma kan synes som et passende navn på et orkester bestående av slike unge retarderte mennesker, men primus motor Ottar ”the not yet so fat bastard”, en herremann med hang til fet mat, ønsket heller å gi bandet et navn relatert til ja nettopp …mat! Hva er vel fetere enn den tradisjonsrike retten Haggis som skottene så freidig kaller sin nasjonalrett? Alle vet da at det var de staute vikinger som brakte med seg denne eldgamle norske oppskriften til de britiske øyer.

Med friskt mot og glimt i øyet skrev de unge frustrerte herrene melodier over en lav sko og fikk sin første mulighet til stjernestatus en varm sommeraften da de fremførte sine tandre og sarte hymner for et bergtatt publikum på Jåtten bydelshus sommeren –94. Denne første opptredenen står som en milepæl i verdens musikkhistorie, og det tok ikke mange timene før tilbudene om spillejobber strømmet inn fra alle verdens hjørner. Nøkterne og jordnære som de var, lot de ikke suksessen gå seg til hodet og bestemte seg for at de ville vente litt med å spille på arenaer som… Wembley og heller starte i det små for å bygge seg opp erfaring. Men de var ikke snauere enn at de takket ja til å spille neste gig i hovedstaden under Oslo-skins årlige juleblot sammen med banda Fuck ups, Tripple twenty, Short and curlies og The Whalers. Nok en gang var suksessen formidabel og de fikk de andre til å fremstå som bleke kopier av rockeband.

Haggis var allerede nå legendariske og kunne med god samvittighet og den største selvfølgelighet legge til seg både stjernenykker og dårlige vaner. Til tross for sin status som verdensstjerner hvilte ikke Haggis på laurbærene. De har siden starten vært et særdeles produktivt orkester og holdt derfor konserter jevnlig i årene fremover.

Her bryter Brosen plutselig av og spør om jeg vil høre en sann fortelling om Ottars bestemor, fortalt ham av Ottar selv. ”Kjør på!”svarer jeg, og han forteller: Tidlig i Haggis’s historie (ca rundt 1995), ble Haggis invitert til å spille i Heroinens hjemland, Haugesund! Særdeles fornøyde med å få slik et ærefullt oppdrag i hende, satte den originale line up’en seg i kystbussen som skulle frakte dem den lange og farefulle ferden til Haugesund. Vel fremme i Haugesund ble gutta møtt av skrikende jubel og elleville jenter med hormonproblemer! Ja det var ville tilstander i den lille ”sildabyen”. Selveste Sildakongen kom for å hilse på det velkjente rockefenomenet som var ankommet den ellers så søvnige kystbyen. Konserten var en formidabel suksess og nok et steg mot den allerede okkuperte stjernehimmelen var tatt. Etter å ha gjennomført Haugesunds beste liveopptreden og harvet over en god tredjedel av byens kvinnelige innbyggere, bestemte Haggis seg for å ta kvelden. Å ta kvelden i Haggis’s forstand, betød i dette tilfellet å sette seg i en taxi til Kopervik for å sove over hos bestemora til Ottar. Her sto bestemor klar med vaffelrøre klokka 02.00 på natta, og selv om samtlige av gutta var dørgende fulle, klarte hun å stappe dem med vafler for å så brette dyna godt over dem! Dagen etter gikk gutta tur for å se på ei dame som kunne putte 10 boller i munnen, men det får vi ta en annen gang! Brosen stopper opp et sekund før han trekker pusten og forteller videre på den fengslende historien om Haggis. Mange var de av fanskaren som etterlyste en plateinnspilling, men Haggis var ikke av typen som sier ja til hvilket som helst kontraktstilbud, som selvsagt strømmet inn kontinuerlig. Det ene plateselskapet etter det andre, så som: EMI, Warner, CBS osv…, måtte alle skuffet erkjenne at Haggis ikke kunne lokkes av lovnader om raske biler og villige damer. Nei, til det hadde guttene altfor mye integritet.

How many?
Dessverre er det ikke til å stikke under en stol at det etter hvert ble for mye glamour å takle for enkelte av orkesterets medlemmer. Et altfor utagerende liv i sus og dus gikk utover det kunstneriske og skaperevnen innad i orkesteret. Dermed måtte noen grep gjøres for å opprettholde produktiviteten, samt kvaliteten på det musikalske uttrykket. Utskifting av bandmedlemmer var uunngåelig. Vokalisten ble for en kort periode byttet ut med den kjente sangerinnen Julie Skari. Hun hadde dessverre vanskelig for å tilpasse seg den utpregede mannsmentaliteten som hersket innad i orkesteret, og ble dermed raskt byttet ut av en ung lovende vokalist ved navn Thomas Eiene. Ottar ”by now a bit fatter” hadde siden starten vært den ubestridte leder av orkesteret, og begynte uten grunn å sparke og ansette musikere over en lav sko. I tiden 1995 – 2003 kan det synes som flere medlemmer av Haggis ble byttet ut enn det ble drept mennesker gjennom etnisk rensking på hele Balkan. Her følger en kort og forvirrende oversikt: Kristian ble byttet ut med Julie som igjen ble erstattet av Thomas. Tore Dalva byttet ut seg selv på gitar med seg selv på bass, fordi Bønna (Bjørn Amund) flyttet til Oslo. Innimellom var det en kar som het Erik Torp som visstnok spilte bass for Bønna. Det sier seg selv at Tore kunne jo ikke spille bass, for da var det ingen som kunne spille gitar. Derfor byttet Ottar seg selv ut med Bjørn Harald på trommer og begynte å spille bass i stedet for Tore. Dette var ennå mens Kristian sang. Han ble som kjent byttet ut av Julie før Thomas kom til. Bjørn Harald var flink han, men ikke noe særlig til punketrommis og ble derfor byttet ut med Ottar igjen på trommer. Dermed trengte bandet bassist nok en gang. Da hentet gjengen inn Erik Grønnestad på gitar og satte Tore til å spille bass igjen. Men så sprang bomben: Tore drev å syslet med snuskete ting på sí. Erik fant ham nemlig på toalettet kun iført et anusbelte*!!! (Senere det seg at Tore drev med litt av hvert på fritiden. Red. anm)

*Anusbelte = Et belte man bruker i anus hvis man har brutal rompesprut. Belte festes ved å tvinne det fra skulder, ned under anus forfra og opp igjen til skulder bak. – Kristoffers ordbok 2004.

Det var forresten på denne tiden at det lokale politiet fattet interesse for disse særdeles lovlydige borgerne. For å beskytte sine skumle intensjoner, diktet politiet med Hans Martin Skovly i spissen en vill historie om at Haggis var et forferdelig naziband. Noe som den lokale og nasjonale pressen slukte rått og slo stort opp. Den egentlige grunnen til politiets opptreden var nemlig den, at de ikke kunne forstå at det gikk an å være så rar som stakkars Tore faktisk var. Fyren fremsto som så syk at politiet automatisk gikk ut i fra at det var noe kriminelt på ferde. Etter årelang kamp for å renvaske seg fra disse sinnssyke beskyldningene gikk politiet omsider med på å trekke anklagene mot bandet tilbake. Men politiet drev fremdeles å spante i det skjulte på sitt opprinnelige mål, nemlig Tore. Glade og fornøyde med denne seieren måtte resten av bandet bare erkjenne at opplysningene de hadde fått tilgang til om Tore var mildest talt sjokkerende. Et forferdet band ga Tore avskjed i unåde og hyret inn Ole Egeli på gitar i stedet. Det førte straks til at Erik måtte bytte ut seg selv på gitar og heller spille bass. Herr Egeli var visstnok ikke hardbarka nok for de tøffe guttene i Haggis, så hans karriere på stjernehimmelen ble også kort. Det er også fullt mulig han måtte gå ene og alene fordi han hadde flippskjegg. Dermed var tiden kommet for Affis inntreden i orkesteret. Han skulle spille bass og byttet derfor ut Erik som igjen ble henvist til gitaren. Etter dette roet situasjonen seg i noen uker, mest på grunn av orkesterets nye bassist som var en fyr som med sin indre ro og sitt harmoniske vesen hadde en særdeles god innvirkning på den så smått oppfarende orkesterlederen. Men Ottar ”by now very big and fat” var fast bestemt på at ingen andre enn ham selv skulle bli gamle i tralten. Det hele fortsatte med at Thomas måtte byttes ut til fordel for Sturla, en lang og hengslete fyllik opprinnelig fra Oslo som nå hadde tilholdssted i heroinbyen Haugesund. Resten av bandet tenkte for seg selv at tiden for utbytting av medlemmer nå måtte være over, siden alle var helt ferske utenom Ottar ”the fat animal”. Men, nei da! På’n igjen! Erik måtte vike plassen for Christer Medister på gitaren og alt var igjen  fryd og gammen i noen dager.

LES DEL 2 HER…

Top